The mind of Elin

"Det er en tid for alt!". Det er det mamma sier til meg hver gang jeg får lyst til å gjøre noe nytt men vet at det ikke vil la seg gjøre akkurat på den tiden jeg ønsker å gjøre det.

Men det er virkelig en tid for alt! Har du noen gang tenkt gjennom alle tidene vi har? Når du skal fullføre en eksamen eller er i gang med siste innspurt på et prosjekt på jobben har du tidspress. Du er bare nødt til å bli ferdig før tiden er over. Og det er uendelig med forskjellige tider når det gjelder skole. Du har friminutt, frikvarter og tidsfrister. Og skal du skrive stil til tentamen er temaet som oftest tidløst. Dagene starter som oftest tidlig, føles uendelig lange og slutter alt for sent.

Det er til og med en egen tid som heter fritid. Det er all tiden du bruker på andre ting som ikke er skole/jobb-tid. På fritiden er du, som ordet tilsier, fri! Du kan ha litt egentid hvor du bruker tiden på kun deg selv, eller ha kvalitetstid med venner og familie. Tenk på det du, det er til og med en egen tid med en helt egen kvalitet som ingen av de andre tidene har! Kvalitetstid.

For ikke å snakke om tidsklemmer og tidsepoker, nåtid og datid og ikke minst alle mattidene. Frokosttid, lunsjtid, middagstid og kveldstid. Tiden har til og med sitt eget punkt!

Vi har alle disse tidene, så det burde jo være en tid for alt og til alt. Allikevel tar jeg meg oftere og oftere i å tenke: "Hvor har tiden blitt av?".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Okey, jeg trenger litt hjelp som tittelen på innlegget mest sannsynlig allerede har forklart deg.

Jeg har vært ute og reist i nesten et halvt år nå og det har vært helt, helt fantastisk! Frihet, masse nye mennesker, nye kulturer, generelt noe nytt hver dag. Og dette har selvfølgelig gitt mersmak. Jeg kom hjem for en måneds tid siden og har innsett at det vil være vanskelig for meg og ikke reise mer så jeg har bestemt meg for å dra tilbake til Cuba i januar/februar for å lære spansk. Planen er å bli der 2 til 3 måneder og så kanskje reise litt rundt om kring i Afrika etter det.

MEN, på den andre siden burde jeg kanskje begynne å studere snart. Selv mener jeg at jeg har god tid og det er vel først og fremst foreldrene mine og resten av familien min som ønsker å se meg på skolebenken så fort som mulig. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt ute i verden som angrer på at de ikke reiste selv da de var 19 og som gjerne skulle reist mye mer før de begynte på studiene som førte til forpliktelse på forpliktelse. Og jeg nekter å gå i den samme fellen, særlig nå som jeg vet hva som er der ute og hvor mye av det som gjenstår å se og oppleve.

Men om det er det lureste av meg det vet jeg ikke. Jeg har lyst til å høre på foreldrene mine for de er tross alt eldre enn meg og ser kanskje ting litt klarer enn en 20-åring som nettopp har gjort akkurat det hun har hatt lyst til i et halvt år, men samtidig er det det som gjør at jeg vil reise mer og utsette studiene nok et år. De har ikke vært ute og reist og de vet ikke hva de går glipp av! Det samme gjelder de vennene mine som ikke har reist. De sier også at jeg burde begynne å studere neste år for å bli ferdig med det og ikke gå på skole som gammel og grå.

Alle de forskjellige meningene gjør meg så sinnsykt usikker på hva jeg burde gjøre, så jeg vil gjerne ha din mening, har det noe å si om jeg utsetter studier enda en liten stund for å reise og oppleve (som jeg selv synes er en måte å lære masse på) eller er det rett og slett på tide å begynne på studier og skaffe meg en utdannelse og ordentlig jobb?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

ALLE har et forhold til gutta fra Madcon. Det fikk jeg erfare 2. juledag da jeg spiste middag sammen med hele familien. Der sitter vi rundt bordet, 15 stykker, i alle aldre mellom 8 og 93 og vet dere hva/hvem vi snakket om? Madcon!

Det var så kult å sitte der å høre på samtalen som dreide seg om hip-hop duoen og at absolutt alle rundt bordet var med på samtalen. Alle hadde en formening om disse gutta og musikken deres. Enda sprøere ble det da fetteren min på 10 år skulle vise frem de nyeste hip-hop-moovsene han hadde lært på kurset han tar. Han sier han nekter å danse til annet enn Madcon og det skulle man jo tro ville bli et problem. Men nei da, det var jo ikke noe problem i det hele tatt for den hadde onkelen min på 50 selvfølgelig fått til jul!

Så etter å ha snakket om Madcon rundt middagsbordet i et par timer setter vi oss i stua og ser på fetteren min danse hip-hop til Madcon. "Beggin" dunker ut av høytallerne, jeg ser meg rundt og får til min fornøyelse se at ALLE sitter og synger med!

Go Madcon sier jeg bare, for å få fem generasjoner til å sitte å synge til en hip-hop låt er det ikke hvem som helst som får til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Melodi: En bussjåfør

( ) = Fyll inn valgfritt adjektiv.

 EN BUSSJÅFØR

En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med          (grusomt, dårlig, grettent, uutholdelig) humør.

Og har han ikke           (katastrofalt, tåpelig, motbydelig, dritt) humør, så er det ingen bussjåfør.

En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med             (jævlig, ille, irrriterende, duste) humør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nettopp hatt en diskusjon med en av guttene om at han er nødt til å ha på seg sokker og da han setter seg furtent ned for å tegne sier han: – Vet du hvorfor jeg ikke tegner djevelen med sokker? Fordi der djevelen bor er det så varmt at han ikke trenger sokker!

Under lunsjen forklarer en av jentene hva slags grønnsaker hun har med i barnehagen: – Jeg har med arkeologiske grønnsaker jeg!

Vi er ute og kjører båt med barnehagen da en av guttene sier han må på do. Det er do i båten men jeg forklarer at om han skal tisse må han sitte og gjøre det i tilfelle det skulle komme en stor bølge som gjør båten urolig: Neeeei, jeg vil stå og tisse! STÅTISS, STÅTISS, STÅTISS!!

To av de største guttene har med seg Star Wars sverd i barnehagen og  skal bestemme hvem som skal være hvilken karakter fra Star Wars. En av gutta: - Jeg vil være Han Solo! En av jentene: – Jeg vil være prinsesse Leia. Andre gutten: – Æææææsj! Da må dere bli forelsket og kysse da joo!

Jeg skifter bleie på en av de minste i barnehagen da en av de eldste guttene kommer ned: – Fy flaaate, han hadde lang tiss!

I disse juletider kommer en av jentene bort til meg og spør om jeg tror på Jesus. Jeg svarer nei og spør henne om det samme. Hun svarer at hun tror på Jesus og det ender opp med at jeg forteller henne om hvem Jesus var. Da jeg er ferdig sier hun: -Jeg har ombestemt meg, jeg tror ikke på Jesus jeg! Jeg spør hvorfor og hun svarer: - Jeg trodde Jesus var en jente!

Jeg og en av guttene i barnehagen snakker om hvem i barnehagen som er kjærester. Jeg spør hvem han er kjæreste med men han forteller at kjæreste vil han ikke ha. Da jeg spør hvorfor svarer han: – Fordi kjærester bare blir store og feite. Jeg spør han hvordan han vet det siden han ikke har kjæreste og han svarer: – For det har mamma blitt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg gikk ut av ungdomsskolen var jeg lettet. Da var jeg endelig ferdig med mye jeg ikke synes noe om. Jeg hadde det på ingen måte spesielt vanskelig på ungdomsskolen. Jeg hadde gode venner og trivdes, men det var visse ting jeg ikke satte så stor pris på. Blandt annet all form for drittslenging, baksnakking, mobbing og utestenging. Særlig jentene imellom.

…og jeg har aldri likt drama.

Så da jeg skimtet de tre neste årene på videregående etter ti år på grunnskole gledet jeg meg. Jeg gledet meg til å møte nye mennesker som alle var modne nok til å ikke drive med nettopp de tingene jeg hatet fra ungdomsskolen. No more drama, rett og slett. Og stort sett slapp jeg unna mye drama i løpet av disse tre årene. Jeg kom nemlig i en liten klasse (MK) med 12 fantastiske mennesker som jeg har blitt kjempe glad i!

Da slutten på det tredje året nærmet seg var jeg glad for at mine mistanker om at bitching stort sett foregikk før man begynte på videregående, og at det var noe man vokste fra seg, stemte. Men da jeg beynte å jobbe fulltid fikk jeg et jævlig flashback tilbake til tiden som 15-åring. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at å jobbe på eldresenter med damer hovedsakelig fra 35 til 60-åra skulle være som å gå i 10. klasse igjen. Å jobbe der var som å være med i en syk såpeopera! Lunsjpausene innebar baksnakking av diverse andre ansatte og så fort en av damene forlot bordet begynte alle som satt igjen å snakke dritt om henne. Hvor enn jeg beveget meg i det huset var alt jeg hørte dritt om deres, og mine, kollegaer.

Selv overhørte jeg en lunsj da mine kollegaer tømte ut alt mulig drittsnakk om meg og en av mine beste venner og kollega. Og det har jeg faktisk aldri i mitt liv opplevd. At første gangen jeg oppdager å bli baksnakket skulle skje i en alder av 19, og at det kom fra en gjeng med 50-åringer skulle jeg aldri ha gjettet på. Jeg trodde faktisk at man var ferdig med det da!

Også i den jobben jeg er i nå opplever jeg dette, bare ikke i like stor grad. Jeg jobber med mennesker i alderen 23 til 45 og også disse rotter seg sammen og baksnakker… Jeg begriper ikke hva som er så ufattelig vanskelig med å ta opp problemer med personen det gjelder og få fikset problemet.

Hvrofor er det sånn?

Kommer man aldri over det ungdomsskolenivået?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det bare fire uker til det er en uke til det er femten dager til jeg drar!

SHIT!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er så jævlig irriterende! Og så typisk meg også…

Å bli betatt av han men ikke gjøre noe med det.

Og nå er det for sent.

…

Hvorfor kunne jeg ikke bare si det til han mens jeg hadde han?

Si det da han spurte meg om jeg hadde kjæreste,

si det da han satte meg på fanget hans,

si det da han holdt rundt meg,

 …

 Nå er det en annen jente som er betatt av han.

Og han betatt av henne.

Det er så typisk meg å bli betatt men ikke gjøre noe med det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Å kunne vise mennesker jeg ikke kunne klart meg uten hvor glad jeg er i de.

- Å sitte inne med en kopp med varm te når det pøsregner ute.

- Å vite at jeg har en hel helg foran meg uten planer.

- Å være ferdig på jobb.

- Å komme på jobb (ihvertfall for det meste:P).

- Å være forelsket.

- Å ikke være forelsket.

- Å få fisk og grønnsaker i folie til middag.

- Å bruke lang tid på å lage et godt måltid for så å se den/de jeg har laget maten til spise det og like det.

- Å få komplimenter for noe bare en som kjenner meg godt kan gi.

- Å gi komplimenter (selv om jeg er alt for dårlig til det)

- Å få barna i barnehagen til å le.

- Å kjøpe en CD og høre gjennom den for første gang.

- Å være til nytte for noe/noen.

- Å ikke vite hva fremtiden bringer.

- Å le.

- Pannekaker med hjemmelaget blåbærsyltetøy.

- Å vite at jeg har minst en venn jeg aldri kommer til å miste.

- Å ringe rundt dagen derpå og snakke om alt tullet vi fant på kvelden før.

- Å gruble på hva som kanskje skjer i fremtiden.

- Å bli akseptert.

- Sjokolade

- Å lære nye mennesker å kjenne.

- Stunden etter man har grått skikkelig og man føler seg litt bedre.

- Å trene.

- Å ikke trene.

- Å sette på en av yndlingssangene mine så høyt som overhodet mulig og synge med.

- Å legge meg ned på sofaen etter en lang treningsøkt og vite at jeg gav alt!

- Å få en kjempe fin gave.

- Å gi bort en kjempe fin gave.

- Å ha beina på bordet.

- Å ha makten over fjernkontrollen.

- Å være glad uten å helt vite hvorfor.

- Å sove.

- Å lese gamle Donald tegneserier

- Å få en bursdagshilsen fra en jeg ikke ante visste når bursdagen min er.

- Når noen har giddet å rydde opp etter festen jeg hadde.

- Å lage en liste over noe av det jeg elsker for å føle meg litt bedre=)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger lurer jeg på om det er meningen at noen skal dø. Jeg mener ikke den normale døden hvor du sovner inn i en alder av 90 år, men en tidlig død. Som å dø når du er 50, slik faren til en venninne av meg nettopp gjorde. Hvis han har klart å lure døden en gang, hvorfor skal han måtte forsøke å gjøre det igjen?

Han var så hjelpsom og engasjert. Alle turer som ble arrangert for jentegjengen, bursdager, fester, for ikke å snakke om russetiden. Han var der, stilte opp, hjalp oss. Om han hadde tid eller ikke, det spilte ingen rolle. Han ville være med og hjelpe. Da han noen måneder etter russetiden falt fra en fem meters stige og slo hodet rett i bakken var det ingen av oss som kunne tro det. Han lå i koma, halve livet hans tilhørte døden mens resten lå i livets- og legenes hender. Ingen visste om han ville overleve og det var to lange uker, spesielt for hans familie. Skulle han overleve var det heller ingen som visste hvordan hans tilstand ville være. Kanskje han var lam, hjernedød eller kanskje han hadde mistet egenskaper ved personlighet og oppførsel som resultat av det harde slaget i hodet. Ingen visste.

Da han våknet var det som om alle hadde holdt pusten i to uker og endelig kunne slippe ut litt luft og trekke inn ny. Han var i live og kunne tenke klart, det var det viktigste. Musklene og nervene var ikke de samme gamle, men legene sa at de kunne han trene opp. Noe han gjorde.

Måneder senere var han den samme gamle. Hjelpsom, ivrig og engasjert. Ung til sinns.

Da jeg så på nyhetene på lokal-TV for ikke mange dager siden hørte jeg en nyhet om en mann som hadde veltet i en kano i ett av vannene her i nærheten. Han lå nå på sykehus og tilstanden var kritisk. Han hadde ligget med hodet under vann lenge. Alt for lenge. Jeg fikk senere vite at det var han.

Han døde.

Var det meningen at han skulle dø? Ville ikke døden gi slipp på han og la han være her sammen med oss? 

Han klarte å lure døden en gang, hvorfor skulle han måtte forsøke å gjøre det en gang til?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende